Drivhuset

Jeg gikk inn. Kjente lukta av jord. Det rustikke grå gulvet med lett slør av brunt tok varmt imot føttene mine.

Jeg kikket forsiktig bort på redskapene. Mot. Styrke. Ærlighet. Kreativitet. Integritet. Jeg strøk handa over motet, kjente det komme inn i armen, og videre inn.  Jeg grep bestemt om potten til den nærmeste spiren. Den som nylig hadde sprengt bort jorden. Lysegrønt over brunt. Jeg holdt den lille spiren skjelvende, og forventningsfull i hånda. Det dunket i fingertuppene. Jeg satte den foran han som om den var en skjør liten fugleunge. Lang taushet.

Giften hans traff nådeløst, og trengte seg inn i plantesaften gjennom bladene. Drap plantens hjerterøtter. Giften sendte en hånlig latter opp veien den kom, og konstaterte tilfreds at den vesle spiren ikke strakk seg lengre. Døra dro lufta og takluka til seg. Jeg holdt hendene over hodet.

Så kom vinteren.

Våren lot vente på seg. Jeg satt og kikket på drivhuset. Vinduene var såpass rene at jeg kunne kikke inn. Jeg tenkte ikke over at jeg hadde reist meg før jeg stod med nesa inn mot ruta. Tørket vekk dampen fra pusten min, og laget en sirkel. Lettelsen ga hjerte mitt fart. Under døden. Spirer.

Jeg lot våren komme gradvis. Jeg børstet støv av redskapene. Jeg vasket gulvet. Jeg pusset hvert et lite vindu, og jeg sang til musikken fra den røde radioen. Jeg tok lette steg mens jeg bar tunge ting. Jeg trakk fukten av nye vekster og vanndamp inn i lungene mine. Lot lukta og varmen omkranse meg, og smyge seg helt inntil huden. Lukket øynene. Åpnet dem. Forsiktig lot jeg frø treffe jord. Jord dekke frø. Lette vannstråler over andektig håp. Takluken på gløtt. Solstråler inn. Pause. Kaffen danser i kruset før den finner meg. Jeg er min egen gartner.

 

 

Teksten ble til etter at jeg hadde presentert en av mine ideer for en jeg verdsatte. Han la ikke skjul på hva han tenkte, og lo høyt. Hvilket er helt greit, men måten han gjorde det på opplevdes som veldig krenkende.

 

Kommentarer