Jeg var der. Det regnet, men jeg var i mitt soulshine. To damer snudde seg. Brått, og helt simultant.
Kikket meg rett inn i øynene.

-Hyyyyysj!

Fire harde, sorte øyne rykket meg iskaldt ut av sangen jeg lengselsfullt hadde vugget meg inn i. En lang pekefinger understreket alvoret, i tilfelle jeg ikke hadde forstått.

Jeg krøp inn i meg selv, og vrengte gleden som en våt vott.
Midt i musikken var den flaue stillheten alt.

Det er noe dypt nedverdigende i et hysj.

Jeg dristet meg. Pirket forsiktig bort i parkasen til den ene av venninnene.

– Du, det føles feil ut å bli hysjet på under en utekonsert. Jeg synger vell ikke så …

-Hyyyyssj!

Den blonde pekte på Beth. I tilfelle jeg fortsatt ikke hadde forstått.
Hun rullet øynene bakover, strammet munnen, kikket oppgitt på venninnen sin, og snudde seg vekk.

Beth sang.

Sårheten manifesteres når du får innsikt. Det er ikke det faktum at noen hysjer på deg, som er sårest. Det som er vondt, er hvordan du selv tillater hysjet å virke.

Lar du deg stilne? Lar du din glede, og din iver hysjes ned?

Tørr du ikke vise fullt ut hvem du er?
Lar du være, å være ditt ekte deg?

Jeg har blitt hysjet på mange ganger, på mange arenaer.

En gang var hysjene så langsomme, snikende og langvarige at jeg lot de rikke ved min innerste tro på meg selv, og min kompetanse.

Det er fullt mulig å svelge agn langsomt.

De vil fortsatt komme min vei.
Hysjene.
Noen langsomme, helt lave. Noen kjappe, høye og kontante.
La de komme!

Når janteloven står i killermodus, og vokterne hvisker sine hvisk.

Da står jeg klar.
De er berettiget et eneste svar.