Hun kom i møte. Jeg hadde møtt henne en gang før, så jeg kjente igjen den lille skikkelsen. Samme rosa vinterbukse, og tilhørende jakke. Hun gikk med lette steg, snudde seg bakover, tok en liten piruett, og kom nærmere. Hun sang høyt, og gjorde bevegelser med bare fingre. Vottene stakk godt ut av den ene jakkelommen. Hun formet et hjerte med hendene akkurat før hun fikk øye på meg. Bak sorte, små briller, og en godt nedtrukket lue, møtte jeg det samme smittende smilet som sist.
-God morgen! Hun svarte meg umiddelbart, og varmen i stemmen hennes fikk vinterkulden til å slippe noen grader. Jeg snudde meg etter henne straks hun var passert. Den oransje skolesekken satt godt på den lille, rake ryggen. Hun snudde seg, og sendte meg et siste glitrende smil, før vi fortsatte hver vår januardag.
Jeg har tenkt på henne daglig siden. På hennes lette steg , og tryggheten hun bar med seg på gangbanen. Måten hun møtte meg på, rørte meg. Jeg kunne kjenne åpenheten, gleden, nysgjerrigheten, og rausheten hennes. For der, på gangbanen, delte hun av seg selv, med meg.
Kommer hun til å få høre at hun ikke skal hilse på fremmede? i alle fall ikke snakke med dem? Kommer hun til å bli fortalt, at det hun gjorde når hun møtte meg på gangbanen, ikke er helt passende?
Fra min tomme blikkvandring i en grå grøt av snø, strøsand, avtrykk av sko, og tykke sykkeldekk, løftet jeg blikket og begynte å reflektere over hvordan jeg oppleves? Når jeg kommer i møte. Løfter jeg blikket og ser på den jeg møter? Er det bare de jeg kjenner, jeg anerkjenner tilstedeværelsen til?
Hvor mye av den nysgjerrigheten, åpenheten og rausheten ovenfor andre mennesker som jeg ble født med, har jeg mistet på veien inn i voksenlivet?
Jeg bestemte meg for å møte blikk. Jeg har gått til og fra jobb i seks uker nå. Jeg har hatt en mørkere mørketid enn vanlig. Jeg har latt tvil tære på det meste av min skaperglede i vinter, så når januar kom, og sola sendte stråler av lys på himmelen, bestemte jeg meg. Jeg skulle gå sola i møte. Jeg skulle samle lys. Og nå, skulle jeg også samle blikk.
Jeg har møtt mange, etter den lille jenta. Voksne, unge og barn. Min uhøytidelige studie i møtekultur på gangbanen har lært meg mye, og den vil fortsette å lære meg mer. Jeg ser på alle jeg møter, og har smilet ladet klart i munnviken. Noe av det som har overrasket meg mest, og berørt meg mest, er følelsen jeg får når den som kommer i møte, bare stirrer rett frem og ikke ser på meg i det hele tatt. Jeg har jo sett at det er registrert at jeg kommer i møte, men noen meter før vi skal passere, ser det ut som det er valgt et ufravikelig blikkfang noen meter bortenfor meg. I det vi har passert, sitter jeg igjen med følelsen av usynlighet. Jeg kjenner meg igjen. Jeg gjør dette selv. Ofte har vi fullt fokus på vår egen akse av tanker. Vi søker inn i oss selv etter svar på spørsmål, eller vi bare lar tankene vandre fritt sammen med oss. Da er det helt naturlig at vi ikke helt enser hva som skjer rundt oss, og det at vi i det hele tatt møter noen. Men jeg tror at det er viktig at vi løfter blikket litt oftere? At vi ser hverandre, og møter hverandre. Kanskje kan et lite blikkløft bety noe, for noen?
Vi deler ikke veien vi går på, kun med mennesker vi kjenner. Vi har flere fellestrekk enn vi har ulikheter, og vi trenger alle å bli sett.
Jeg ble sett av den lille jenta med hjerteformede hender. Jeg ser henne for meg, og sender henne ofte takknemlige tanker. Jeg er helt sikker på at det vakre, og varme smilet, eies av et like vakker og varmt hjerte. Måtte hun for alltid beholde denne tryggheten på seg selv, og den åpenheten hun viste meg glimt av .
Jeg tror vi møter læremestre hele veien gjennom livet. Denne læremesteren på rundt syv-åtte, lærte meg hvordan jeg vil oppleves, når jeg kommer i møte.
Kanskje det er deg jeg møter neste gang? Jeg håper jeg møter deg på en god måte.
Kan vi møtes?
Når vi møter hverandre
Vi behøver ikke si
Et eneste ord