Tema: Lytte eller angripe?

-Du kommer aldri på besøk til meg! Utropstegnet står som en påle av anklagelse bak ordene.

– Det er ikke sant! Jeg var jo hos deg for tre uker siden!

Beskyttelse. Forsvar. Angrep

Jeg leste for en tid siden Kathrine Aspaas sin bok Raushetens tid. Aspaas refererer til psykologen Marshall B. Rosenbergs bok Sjiraffspråk – et språk for livet. Det handler om å lære å snakke sammen på en fredelig måte. Kan kommunikasjon være voldelig? Ordene vi velger å bruke kan såre dypt. De kan starte kriger. Det Aspaas forteller i boken sin er at Rosenberg ønsker å lære oss hvordan vi kan lytte til andre med innlevelse i stedet for å vurdere, dømme, få dem til å skamme seg eller til å føle skyld. Formålet er ikke å endre andre, eller justere andres adferd for at vi selv skal få det som vi vil. Formålet er å etablere kontakt, basert på oppriktighet og innlevelse for dermed å kunne ivareta den andres og samtidig våre egne behov.

Jeg tenker på sjiraffen som et klokt dyr. Et dyr som har lang hals, lytter  og som rolig tar et overblikk over situasjonen. Hva er det som egentlig blir sagt? Hva er det vedkommende trenger? Sjiraffen hører ikke anklagelsen i påstanden om at han aldri kommer på besøk. Han hører behovet som utrykkes. – Jeg liker deg. Jeg vil gjerne se mer til deg. Jeg ønsker at du kommer på besøk.

–Så flott at du vil ha meg på besøk. Sjiraffen møter behovet. Fred.

-Hva sier du? Det er ikke sant! Det var jeg som var på besøk hos deg sist! Det er du som aldri kommer til meg. Ulven snerrer og sikter etter strupen. Henger seg fast. Knurrer. Anklagelser bytter mottaker. Krig. Ulven hører anklager, og tenker –Hun skylder på meg, jeg hører fordømmelse, jeg hører krav. Jeg må ta igjen.

Det å åpne seg for et annet menneske kan være vanskelig. Har noen såret deg, og du føler at du må snakke med vedkommende om det? Vi er sårbare i slike situasjoner.  I det øyeblikket du gir uttrykk for dine følelser, så vet du ikke om du vil møte sjiraffen eller ulven. Du kan tro at du har utrykt deg på en god måte, men mottaker responderer ikke slik du hadde ønsket. Fortsett. Møt ulvens knurring med sjiraffens mot. Sjiraffen stikker frem halsen, lytter med sitt store hjerte, utrykker det som er sant for han og lytter til den andre med empati. Etablerer kontakt basert på oppriktighet, og ærlighet.

Dine følelser er dine. Det du føler er rett. For deg. Du kan ikke justere på hvilket nivå du blir møtt. Ta vare på deg selv ved å gi utrykk for dine behov. Ikke la deg fortie av deg selv. Dersom du velger å la frykt for konsekvensen av å ta opp ting stoppe deg, vil aldri relasjonen til det menneske utvikle seg. Kanskje er dine følelser basert på en misforståelse? Kanskje er det ikke riktig det du tror den andre tenker, føler eller mener om deg. Om derimot vedkommende modig skulle innrømme at det du tror er riktig faktisk stemmer, så har du fått en viktig bekreftelse. Blir du møtt med taushet er det også et tydelig tegn. Du har uansett noe å forholde deg til. Uvisshet fører ikke til utvikling.

Men hva med den ulven da? Hvorfor reagerer jeg som en ulv i noen situasjoner? Når jeg hører ulven i meg knurre, hva er årsaken til det? Redsel? Usikkerhet? Forsvar er en naturlig reaksjon. Ofte etterfulgt av sinne. Når man blir sint setter man seg i en offerrolle, og opplever urettferdighet. Hva skal til for å løfte seg selv ut av offerrollen, ut av sinne, og ut av ulvepelsen? Strekke halsen. Bli en sjiraff!

Der oppe i sjiraffens verden vil jeg se utover landskapet jeg er en del av. Ta lange steg.

Jeg vil være en sjiraff.

 

Tema: Antagelser, stereotyper.

 

-Du er jo ikke sånn som jeg trodde. Hun kikket på meg med store brune øyne. Øyenbryn søkte oppover. Smilte med varm stemme. -Du er helt annerledes.

Om kvelden vandret tankene mine under taket på soverommet. Helt annerledes? Ikke sånn som hun trodde?

Inntrykk og oppfatninger av et annet menneske. Visuelt synsinntrykk. Ord. Handlinger. Kategorisering. Stereotyper.

Det var den amerikanske journalisten Walter Lippmann som introduserte begrepet stereotyper i samfunnsvitenskapen. Han kalte stereotypier for «bilder i våre hoder». Hans hovedtese er at vi oftest får våre oppfatninger om andre mennesker gjennom andre kilder enn direkte erfaring. Dersom vi hører uttalelser om andre gjentatt flere ganger, har vi lett for å tro at de er riktige. Ofte observerer vi det vi er forhåndsprogrammert til å se, og overser andre trekk som kanskje ikke underbygger stereotypien.

Han er sånn. Hun er sånn.

Noen ganger føler vi et menneske via et annet menneske. Min venns varme ord setter magefølelsen. Mitt inntrykk av jenta på andre siden av grønnsaksdisken er basert på en annens erfaring. Jeg nikker. Smiler. Godt inntrykk uten å kjenne.

-Han er en idiot! En annen venn om en annen. Neonpil blinkende over hodet hans ved hvert møte. Antagelser basert på annet enn direkte erfaring.

Ikke sånn som hun trodde. Jeg var annerledes. Direkte erfaring. Inntrykk endret.

Det er uunngåelig. Våre inntrykk av andre kommer oftest til å være basert på andre kilder enn direkte erfaring. Noen ganger kommer inntrykkene fra så nære hold, at vi adopterer dem uten å nøle. Avhengig av erfaringens art, og vårt forhold til dem som har erfart dem lagres inntrykk. Nære relasjoners erfaring blir våre. Helt naturlig og ofte riktig.

Men det er ikke alltid sånn. Vi har negative oppfatninger om mennesker vi ikke kjenner. Mennesker vi aldri har snakket med, eller byttet hei med. Vi kaster skjulte blikk på hverandre. Setter i bås. Søker bekreftelse på våre oppfatninger. Er det sånn som vi er forhåndsprogrammert til å tro? Er hun sånn? Er han sånn?

Hvem eller hva har definert hva sånn er?