På vei

 
Skjermbilde 2019-01-12 kl. 18.37.20
Lyden av piggsko mot hard is overdøvet mannsstemmen som leste «Om vinteren» av Knausgård. Jeg dro av meg de nye vottene mamma hadde strikket til meg, og fisket mobilen opp fra lomma. Økte volumet. Gikk rett frem på gangbanen, og ikke til høyre mot kirken, som jeg oftest gjør på vei hjem. Noen ganger når jeg velger å ta turen innom kirkegården, setter jeg meg på en av de brune benkene. Lar blikket vandre over støttene, mellom trærne, på kirken og opp kirkespiret.  Ser på de som passerer. De fleste haster gjennom, ofte på sykkel.  Om det er ett sted det er på sin plass å leie sykkelen? Er det ikke her?
 Det er ikke mange år siden jeg bare kjente noen få av de inngraverte navnene på støttene. Det er dessverre ikke sånn lengre. Tanken som jeg bare lar streife meg så vidt når den kommer, melder sin ankomst når jeg passerer nedenfor den nyanlagte delen av kirkegården. Jeg våger la den bli, og kjenner på dette store, ubesvarte?  Tanken på at også mitt liv en dag er over.
Vil livet noen gang føles ferdig levd? Vil en time, ha en times verdi, et minutt, alltid ha et minutts verdi ? Eller vil den opplevde verdien endres? når vi blir eldre, når vi blir syke? slitne av livet?
Jeg stikker nesa godt ned i skjerfet. Det lukter som hjemme.  Bilene bremser ned den slakke bakken, og en stripe av røde bremselys danner sammen med de hvite frontlysene som kommer i møte, en langsomt buktende slange. Til irritasjon for de med lavt blodsukker, men ubetydelig for de som synger for full hals, er godt plantet i egne tanker, eller snakker med sidemannen.
 Jeg bruker ekstra energi på fotfeste, og trykker piggene godt ned i den smålumske isen.
Det går en dame i lang brun kåpe foran meg. Hun gir fra seg et lite gisp i det festet hennes glipper. Hun finner det igjen sekundet etter. Hun har uten tvil hørt meg komme knasende bak henne, for hun snur seg raskt,  og ser rett på meg.
-Utrolig glatt i dag! Du må være forsiktig!
-Takk!  Ja, jeg skal være forsiktig. -Du også! Smiler jeg mot henne, før jeg skyter fart og demonstrativt, og mekanisk går forbi henne.
Hun ler en søt liten latter.
Mobilen kimer i lommen rett etter avsnittet om uglenes betydning. Om hvordan uglen i gammel folketro ble oppfattet som en uhyggelig fugl, forbundet med de dødes makter, og at når en ugle skrek nært et hus, kom noen i huset til å dø snart?
Også uglen som er den eneste fuglen jeg har sansen for?
-Hei, jenta mi!
-Hei, mamma! Kan vi ha taco til middag?
Jeg svarer at det ikke er fredag, før jeg oppgitt over egen satthet, reverserer og endrer toneleie.
-Forresten, det kan vi!  Det er jo ikke dagen som bestemmer hva vi har lyst på!
Planen om svinekjaker i brun saus fra matkassen som ble levert på døren dagen før, forsvant lekende lett.  Skulle sant sies, så hadde jeg ikke lyst på svinekjøtt. Ikke i dag heller.
Jeg listet meg som en tyv inne i butikken. Ville nødig lage merker i belegget, og gjennomførte en rask test over forskjellige belastningspunkter i skoene, for å finne ut hvordan jeg skulle gå lettest mulig. Konklusjonen var at bare jeg gikk sakte, og helt forsiktig, så hørtes i alle fall ikke lyden så godt, og risikoen for øyenbrynsløft ville minske betraktelig. Det i seg selv, føltes mye bedre.
-Det ble mildvær igjen?  Jeg nikket og rakk tenke at det var andre gang på ti minutter at jeg snakket med noen om været, før hun fortsatte.
-Men det er meldt snø i morgen.
Jeg svarte at det skulle bli deilig, og jeg kjente at jeg mente det.
 Vi har fått lite snø hittil i vinter, og den bringer alltid en letthet med seg. Mørketiden er inne i sine siste dager, og snøen er på sin helt egne måte en bærer av lys.  De mørke dagene har talt like mange, og vært like mørke i år som årene før, men de har føltes både kortere og lettere.
Mørketiden kan være en prøvelse. Det er lett å fylle sine melankolske kammer, og enda lettere å gå seg bort i dem. Denne nedstemtheten virker å være allment akseptert. Lett forklarlig, og tidsbegrenset som den er, er den ikke like utfordrende å tilnærme seg, som andre nedstemtheter.
Jeg går til de selvbetjente kassene. Blipper inn karbonadedeig, og tacokrydder før jeg trykker på betal, og lar den lille stripete koden på kvitteringen løse meg ut porten.
Ordene finner ørene mine igjen.
«Ugla er en rovfugl, men dens ansikt ligner en gammel manns. Og selv om også uglas øyne er stirrende, er de store og runde, og i motsetning til alle andre fugler har uglene øyelokk, slik at de blunker»
 Er det rart jeg ikke liker de andre fuglene, om det er riktig at de aldri blunker? Bruker de all sin våkne tid på årvåkenhet? Kan man stole på dem?
Selv om jeg er ganske så sikker på at Knausgård har researchen sin på plass, bestemmer jeg meg for å google når jeg kommer hjem.
Stemmen fortsetter
«Ugla var i den romerske mytologien Minervas følgesvenn: hun er gudinnen for visdom, musikk og poesi»
Ikke rart jeg liker ugla! En følgesvenn for tre av de aller fineste tingene jeg vet.
Det er mørkt, og jeg har på refleks. En smal stripe sikkerhet som bare klappes på. Jeg holder armen godt frem ved gangfeltet. Bilen stopper ,og jeg sender et takknemlig nikk til sjåføren. Mennesker har gått sine siste steg her. Rett før jul, ble en eldre mann påkjørt og mistet livet sitt. En familie mistet sin kjære.  En helt ordinær dag, på vei.
Jeg kikker inn i en liten fargerik butikk hvor det ser ut som tiden har tatt en velfortjent pause. Det slår meg at mennesker,  uavhengig av teknologisk utvikling, mest sannsynlig alltid kommer til å ha behov for to ting. Bøker, og garn. Sistnevnte bugner det av i den lille butikken. Garn kan være sterkt avhengighetsskapende, og jeg ler høyt i skjerfet når jeg tenker på mamma, og hennes forhold til garn. Jeg klemmer hendene sammen, og kjenner på den gode ullen vottene er strikket av. Det å kjenne varmen fra hjemmestrikkede plagg, og det å sitte med en historie mellom to permer i en bok du kan kjenne på, og lukte på, kommer aldri til å kunne erstattes av skybasert, digitalt hokus pokus. Det er en veldig komfortabel og rolig tanke.
Ventilatorene i boligstrøket sender ut hvite luftstrømmer, som om de konkurrerer om beste dagens. Jeg passerer et hvitt hus med strøkent ytre, og kikker inn vinduene.
En mann finner stolen ved middagsbordet. En kvinne med korte, mørke krøller setter en kasserolle foran han. Tro om det er sånn hver eneste dag? At han blir servert? eller er det han som oftest står for middagen, men akkurat i dag slapp?
Kanskje han ikke engang bor der, men er der for første gang? Kanskje hun har kvinnet seg opp , bydd sin enslige nabo på middag, og serverer det hun er mest sikker på at en mann som han kan like?
Det er tankevekkende hvordan vi legger våre tolkninger i både det vi ser, og det vi ikke ser.
Det vi ser, eller det vi tror vi ser, automatiserer vi som fakta.  For det må det jo være, vi ser det jo selv?
Før bekymret det meg hva andre trodde om meg?  Det er godt å kjenne på at årene har mildnet akkurat det. For de som tror ting om meg, kan jo ikke kjenne meg. Er det så viktig da?
Lår og rumpe har lagt inn en bestilling på høyere fart, og jeg setter opp tempoet. Burde tatt en vindtett bukse på.
Det er mye å burde i livet, og jeg tenker at det vi egentlig burde, var å tenke mindre på det vi burde, og bare gjøre.
Vi kan trekke oppgitt på skuldrene over magemål som skal bli mindre hver eneste januar, og andre gjentakende nyttårsforsetter, men faktum er at det eneste som gjelder for å komme i posisjon til å faktisk gjennomføre, er fokus og gjentakelse.
-Hallo, jeg er hjemme!
 Den lille vannpytten på gulvet i gangen, vitner om at jenta vår nettopp har vært her. Hun er velsignet dårlig på å ta med seg telefonen, så hun svarer ikke når jeg ringer, men jeg bestemmer meg likevel for å starte med tacoen. Hun kommer nok snart.
Jeg er nettopp ferdig, og har tent lys på kjøkkenbordet, når 12-åringen på sitt vanlige humørfylte ,og eventyraktige vis spenner av seg skoene i gangen og roper
– Hallo, og Guds fred i stua!
-Hallo, og Guds fred, smiler jeg til røde kinn, og klemmer henne inntil meg.
-Måtte du alltid beholde din lekenhet, og måtte du aldri bli redd for å være deg selv.
-Mamma! Kleint! Hun skyver meg fra seg, og dumper ned ved kjøkkenbordet.
-Vet du at ugla er den eneste fuglen som blunker? De andre fuglene har også øyelokk, et øvre og et nedre som lukker øyet. Men de bruker de som regel bare når de sover? Når de må blunke bruker de i stedet en blinkhinne.
-Så lurt, mamma!
-Men er de til å stole på?
-Selvfølgelig! Hvorfor ikke?
-Fordi de ikke blunker? Stirrer, vil få med seg alt?
-Men det er jo de du kan stole mest på! Det er de som passer på, og varsler om noe galt er i ferd med å skje!
Hun har helt rett, og når jeg tenker meg om så liker jeg måker også.

Han løfter fjell

 

Den lille skikkelsen ligger bøyd over bordet.Bare ankler i hvite Nikes, slitte jeans med hull som alltid har vært der, og en sort jakke. Han har ikke delt smil, eller ord, med det alvorstunge reisefølge sitt. Ikke et eneste, etter at han unnskyldende satte den spede kroppen sin ved nabobordet.

Han taster kjapt på telefonen, før han lar også pannebrasken møte bordflaten. Lik de fleste gutter på hans alder, er sveisen kul. Det ravnsvarte håret glinser i lysstripen som treffer hodet hans , som i en slags velsignelse.

 -Vi er nå klar for ombordstigning med rute SK4409 til Oslo.

Reisefølget pirker han på armen med avisen sin. Han løfter slitne øyne fra eikebordet, og skyver seg i stående.

De går sammen mot utgangen. Reisefølget bakerst.

Ombord i WF972 til Vadsø klarer jeg ikke slippe han.

Jeg flyr over hvite fjell.
Hvor skal han?
Hjem?

 

Hun møtte meg

 


Hun kom i møte. Jeg hadde møtt henne en gang før, så jeg kjente igjen den lille skikkelsen. Samme rosa vinterbukse, og tilhørende jakke. Hun gikk med lette steg, snudde seg bakover, tok en liten piruett, og kom nærmere. Hun sang høyt, og gjorde bevegelser med bare fingre. Vottene stakk godt ut av den ene jakkelommen. Hun formet et hjerte med hendene akkurat før hun fikk øye på meg. Bak sorte, små briller, og en godt nedtrukket lue, møtte jeg det samme smittende smilet som sist.

-God morgen! Hun svarte meg umiddelbart, og varmen i stemmen hennes fikk vinterkulden til å slippe noen grader. Jeg snudde meg etter henne straks hun var passert. Den oransje skolesekken satt godt på den lille, rake ryggen. Hun snudde seg, og sendte meg et siste glitrende smil, før vi fortsatte hver vår januardag.

Jeg har tenkt på henne daglig siden. På hennes lette steg , og tryggheten hun bar med seg på gangbanen.  Måten hun møtte meg på, rørte meg. Jeg kunne kjenne åpenheten, gleden, nysgjerrigheten, og rausheten hennes. For der, på gangbanen, delte hun av seg selv, med meg.

Kommer hun til å få høre at hun ikke skal hilse på fremmede? i alle fall ikke snakke med dem?  Kommer hun til å bli fortalt, at det hun gjorde når hun møtte meg på gangbanen, ikke er helt passende?

Fra min tomme blikkvandring i  en grå grøt av snø, strøsand, avtrykk av sko, og tykke sykkeldekk, løftet jeg blikket og begynte å reflektere over hvordan jeg oppleves? Når jeg kommer i møte. Løfter jeg blikket og ser på den jeg møter? Er det bare de jeg kjenner, jeg anerkjenner tilstedeværelsen til?

Hvor mye av den nysgjerrigheten, åpenheten og rausheten ovenfor andre mennesker som jeg ble født med, har jeg mistet på veien inn i voksenlivet?

Jeg bestemte meg for å møte blikk. Jeg har gått til og fra jobb i seks uker nå. Jeg har hatt en mørkere mørketid enn vanlig. Jeg har latt tvil tære på det meste av min skaperglede i vinter, så når januar kom, og sola sendte stråler av lys på himmelen, bestemte jeg meg. Jeg skulle gå sola i møte. Jeg skulle samle lys. Og nå, skulle jeg også samle blikk.

Jeg har møtt mange, etter den lille jenta. Voksne, unge og barn. Min uhøytidelige studie i møtekultur på gangbanen har lært meg mye, og den vil fortsette å lære meg mer. Jeg ser på alle jeg møter, og har smilet ladet klart i munnviken. Noe av det som har overrasket meg mest, og berørt meg mest, er følelsen jeg får når den som kommer i møte,  bare stirrer rett frem og ikke ser på meg i det hele tatt. Jeg har jo sett at det er registrert at jeg kommer i møte, men noen meter før vi skal passere, ser det ut som det er valgt et ufravikelig blikkfang noen meter bortenfor meg. I det vi har passert, sitter jeg igjen med følelsen av usynlighet.  Jeg kjenner meg igjen. Jeg gjør dette selv. Ofte har vi fullt fokus på vår egen akse av tanker. Vi søker inn i oss selv etter svar på spørsmål,  eller vi bare lar tankene vandre fritt sammen med oss. Da er det helt naturlig at vi ikke helt enser hva som skjer rundt oss, og det at vi i det hele tatt møter noen. Men jeg tror at det er viktig at vi løfter blikket litt oftere? At vi ser hverandre, og møter hverandre. Kanskje kan et lite blikkløft bety noe, for noen?

Vi deler ikke veien vi går på, kun med mennesker vi kjenner. Vi har flere fellestrekk enn vi har ulikheter, og vi trenger alle å bli sett.

Jeg ble sett av den lille jenta med hjerteformede hender. Jeg ser henne for meg, og sender henne ofte takknemlige tanker. Jeg er helt sikker på at det vakre, og varme smilet, eies av et like vakker og varmt hjerte. Måtte hun for alltid beholde denne tryggheten på seg selv, og den åpenheten hun viste meg glimt av .

Jeg tror vi møter læremestre hele veien gjennom livet. Denne læremesteren på rundt syv-åtte,  lærte meg hvordan jeg vil oppleves, når jeg kommer i møte.

Kanskje det er deg jeg møter neste gang? Jeg håper jeg møter deg på en god måte.

Kan vi møtes?
Når vi møter hverandre
Vi behøver ikke si
Et eneste ord

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kvisthull

Nervene ligger

Som
Høyspent i blod

Jeg er nødt til å gråte
Nå!

Det usagte forveksles
Med det som er sagt
Jeg har forvillet meg inn
Uten grunn

Mørket er blitt
Sannhetens bud
Mens jeg holder meg fanget
I angst

Hva ville jeg sagt til en datter?
Hva ville jeg sagt til en sønn?

Hvis de
Som meg
Våget
Ta kvelertak på en drøm

Våkenatt

Ordene du har lengtet etter

Lister ditt hjerte varmt
Blikket gir deg næring
Bøter det som er salt

Endelig en som ser deg
En å bli verdsatt av

Du er igjen den ene
Eneste
Alt

Så legger du deg om kvelden
Men du kryper ikke tett inntil
Den eneste du skulle ønske
Begjærte deg slik du vil

Du kjenner ikke
lengselen som møter

Den ligner for mye på din

Mens vi skuler

Smugtitter på deg. Ser ikke på deg!

Du er vakker

Du er sterk

Digger håret ditt. Jeansen sitter perfekt.

Plutselig ser du min vei

Jeg snur meg. Telefonen. Må ringe. Noen.

Du kan ikke like meg noe særlig. Egentlig

Facebook. Liker. Liker.Liker.

Du hilser ikke på meg, bare nikker fordi du må. Smiler. Såvidt.

Mannen din hilser mest alene. 

Skuling frarøver oss noe

Noe vi innerst inne vet

Jeg kaller det kvinnelighet.

Erkjennelsen

Så åpner jeg mine øyne 

I mørket

Min hud er blottet for skam

Jeg kjenner deg før du når meg

Jeg trenger deg ikke

Jeg tar 




Hysj!

hysj

Fredag. Bluesfestival. Beth Hart.
Jeg hadde ventet. Lenge.
Tårene mine trillet mens jeg lykkelig sang.
-Soulshine is better than sunshine, better than moonshine, damn sure better than the rain.

Jeg var der. Det regnet, men jeg var i mitt soulshine. To damer snudde seg. Brått, og helt simultant.
Kikket meg rett inn i øynene.

… Les mer

Det kalde landet

 

Det bor mennesker i det kalde landet

I det kalde landet bor det mennesker

Mennesker som er så kalde at de ikke kjenner at de fryser

Ikke et hjerte av frost skakes

Ikke en sjel, hvis liv går forbi

De tror at de lever

I det kalde landet

 

På impuls i kveld, etter å ha hørt medmennesker fortelle sin historie, og sett filmen » En sang for Mursal».