Lyden av piggsko mot hard is overdøvet mannsstemmen som leste «Om vinteren» av Knausgård. Jeg dro av meg de nye vottene mamma hadde strikket til meg, og fisket mobilen opp fra lomma. Økte volumet. Gikk rett frem på gangbanen, og ikke til høyre mot kirken, som jeg oftest gjør på vei hjem. Noen ganger når jeg velger å ta turen innom kirkegården, setter jeg meg på en av de brune benkene. Lar blikket vandre over støttene, mellom trærne, på kirken og opp kirkespiret. Ser på de som passerer. De fleste haster gjennom, ofte på sykkel. Om det er ett sted det er på sin plass å leie sykkelen? Er det ikke her?
Det er ikke mange år siden jeg bare kjente noen få av de inngraverte navnene på støttene. Det er dessverre ikke sånn lengre. Tanken som jeg bare lar streife meg så vidt når den kommer, melder sin ankomst når jeg passerer nedenfor den nyanlagte delen av kirkegården. Jeg våger la den bli, og kjenner på dette store, ubesvarte? Tanken på at også mitt liv en dag er over.
Vil livet noen gang føles ferdig levd? Vil en time, ha en times verdi, et minutt, alltid ha et minutts verdi ? Eller vil den opplevde verdien endres? når vi blir eldre, når vi blir syke? slitne av livet?
Jeg stikker nesa godt ned i skjerfet. Det lukter som hjemme. Bilene bremser ned den slakke bakken, og en stripe av røde bremselys danner sammen med de hvite frontlysene som kommer i møte, en langsomt buktende slange. Til irritasjon for de med lavt blodsukker, men ubetydelig for de som synger for full hals, er godt plantet i egne tanker, eller snakker med sidemannen.
Jeg bruker ekstra energi på fotfeste, og trykker piggene godt ned i den smålumske isen.
Det går en dame i lang brun kåpe foran meg. Hun gir fra seg et lite gisp i det festet hennes glipper. Hun finner det igjen sekundet etter. Hun har uten tvil hørt meg komme knasende bak henne, for hun snur seg raskt, og ser rett på meg.
-Utrolig glatt i dag! Du må være forsiktig!
-Takk! Ja, jeg skal være forsiktig. -Du også! Smiler jeg mot henne, før jeg skyter fart og demonstrativt, og mekanisk går forbi henne.
Hun ler en søt liten latter.
Mobilen kimer i lommen rett etter avsnittet om uglenes betydning. Om hvordan uglen i gammel folketro ble oppfattet som en uhyggelig fugl, forbundet med de dødes makter, og at når en ugle skrek nært et hus, kom noen i huset til å dø snart?
Også uglen som er den eneste fuglen jeg har sansen for?
-Hei, jenta mi!
-Hei, mamma! Kan vi ha taco til middag?
Jeg svarer at det ikke er fredag, før jeg oppgitt over egen satthet, reverserer og endrer toneleie.
-Forresten, det kan vi! Det er jo ikke dagen som bestemmer hva vi har lyst på!
Planen om svinekjaker i brun saus fra matkassen som ble levert på døren dagen før, forsvant lekende lett. Skulle sant sies, så hadde jeg ikke lyst på svinekjøtt. Ikke i dag heller.
Jeg listet meg som en tyv inne i butikken. Ville nødig lage merker i belegget, og gjennomførte en rask test over forskjellige belastningspunkter i skoene, for å finne ut hvordan jeg skulle gå lettest mulig. Konklusjonen var at bare jeg gikk sakte, og helt forsiktig, så hørtes i alle fall ikke lyden så godt, og risikoen for øyenbrynsløft ville minske betraktelig. Det i seg selv, føltes mye bedre.
-Det ble mildvær igjen? Jeg nikket og rakk tenke at det var andre gang på ti minutter at jeg snakket med noen om været, før hun fortsatte.
-Men det er meldt snø i morgen.
Jeg svarte at det skulle bli deilig, og jeg kjente at jeg mente det.
Vi har fått lite snø hittil i vinter, og den bringer alltid en letthet med seg. Mørketiden er inne i sine siste dager, og snøen er på sin helt egne måte en bærer av lys. De mørke dagene har talt like mange, og vært like mørke i år som årene før, men de har føltes både kortere og lettere.
Mørketiden kan være en prøvelse. Det er lett å fylle sine melankolske kammer, og enda lettere å gå seg bort i dem. Denne nedstemtheten virker å være allment akseptert. Lett forklarlig, og tidsbegrenset som den er, er den ikke like utfordrende å tilnærme seg, som andre nedstemtheter.
Jeg går til de selvbetjente kassene. Blipper inn karbonadedeig, og tacokrydder før jeg trykker på betal, og lar den lille stripete koden på kvitteringen løse meg ut porten.
Ordene finner ørene mine igjen.
«Ugla er en rovfugl, men dens ansikt ligner en gammel manns. Og selv om også uglas øyne er stirrende, er de store og runde, og i motsetning til alle andre fugler har uglene øyelokk, slik at de blunker»
Er det rart jeg ikke liker de andre fuglene, om det er riktig at de aldri blunker? Bruker de all sin våkne tid på årvåkenhet? Kan man stole på dem?
Selv om jeg er ganske så sikker på at Knausgård har researchen sin på plass, bestemmer jeg meg for å google når jeg kommer hjem.
Stemmen fortsetter
«Ugla var i den romerske mytologien Minervas følgesvenn: hun er gudinnen for visdom, musikk og poesi»
Ikke rart jeg liker ugla! En følgesvenn for tre av de aller fineste tingene jeg vet.
Det er mørkt, og jeg har på refleks. En smal stripe sikkerhet som bare klappes på. Jeg holder armen godt frem ved gangfeltet. Bilen stopper ,og jeg sender et takknemlig nikk til sjåføren. Mennesker har gått sine siste steg her. Rett før jul, ble en eldre mann påkjørt og mistet livet sitt. En familie mistet sin kjære. En helt ordinær dag, på vei.
Jeg kikker inn i en liten fargerik butikk hvor det ser ut som tiden har tatt en velfortjent pause. Det slår meg at mennesker, uavhengig av teknologisk utvikling, mest sannsynlig alltid kommer til å ha behov for to ting. Bøker, og garn. Sistnevnte bugner det av i den lille butikken. Garn kan være sterkt avhengighetsskapende, og jeg ler høyt i skjerfet når jeg tenker på mamma, og hennes forhold til garn. Jeg klemmer hendene sammen, og kjenner på den gode ullen vottene er strikket av. Det å kjenne varmen fra hjemmestrikkede plagg, og det å sitte med en historie mellom to permer i en bok du kan kjenne på, og lukte på, kommer aldri til å kunne erstattes av skybasert, digitalt hokus pokus. Det er en veldig komfortabel og rolig tanke.
Ventilatorene i boligstrøket sender ut hvite luftstrømmer, som om de konkurrerer om beste dagens. Jeg passerer et hvitt hus med strøkent ytre, og kikker inn vinduene.
En mann finner stolen ved middagsbordet. En kvinne med korte, mørke krøller setter en kasserolle foran han. Tro om det er sånn hver eneste dag? At han blir servert? eller er det han som oftest står for middagen, men akkurat i dag slapp?
Kanskje han ikke engang bor der, men er der for første gang? Kanskje hun har kvinnet seg opp , bydd sin enslige nabo på middag, og serverer det hun er mest sikker på at en mann som han kan like?
Det er tankevekkende hvordan vi legger våre tolkninger i både det vi ser, og det vi ikke ser.
Det vi ser, eller det vi tror vi ser, automatiserer vi som fakta. For det må det jo være, vi ser det jo selv?
Før bekymret det meg hva andre trodde om meg? Det er godt å kjenne på at årene har mildnet akkurat det. For de som tror ting om meg, kan jo ikke kjenne meg. Er det så viktig da?
Lår og rumpe har lagt inn en bestilling på høyere fart, og jeg setter opp tempoet. Burde tatt en vindtett bukse på.
Det er mye å burde i livet, og jeg tenker at det vi egentlig burde, var å tenke mindre på det vi burde, og bare gjøre.
Vi kan trekke oppgitt på skuldrene over magemål som skal bli mindre hver eneste januar, og andre gjentakende nyttårsforsetter, men faktum er at det eneste som gjelder for å komme i posisjon til å faktisk gjennomføre, er fokus og gjentakelse.
-Hallo, jeg er hjemme!
Den lille vannpytten på gulvet i gangen, vitner om at jenta vår nettopp har vært her. Hun er velsignet dårlig på å ta med seg telefonen, så hun svarer ikke når jeg ringer, men jeg bestemmer meg likevel for å starte med tacoen. Hun kommer nok snart.
Jeg er nettopp ferdig, og har tent lys på kjøkkenbordet, når 12-åringen på sitt vanlige humørfylte ,og eventyraktige vis spenner av seg skoene i gangen og roper
– Hallo, og Guds fred i stua!
-Hallo, og Guds fred, smiler jeg til røde kinn, og klemmer henne inntil meg.
-Måtte du alltid beholde din lekenhet, og måtte du aldri bli redd for å være deg selv.
-Mamma! Kleint! Hun skyver meg fra seg, og dumper ned ved kjøkkenbordet.
-Vet du at ugla er den eneste fuglen som blunker? De andre fuglene har også øyelokk, et øvre og et nedre som lukker øyet. Men de bruker de som regel bare når de sover? Når de må blunke bruker de i stedet en blinkhinne.
-Så lurt, mamma!
-Men er de til å stole på?
-Selvfølgelig! Hvorfor ikke?
-Fordi de ikke blunker? Stirrer, vil få med seg alt?
-Men det er jo de du kan stole mest på! Det er de som passer på, og varsler om noe galt er i ferd med å skje!
Hun har helt rett, og når jeg tenker meg om så liker jeg måker også.
Du er jo ikke sånn som jeg trodde. Hun kikket på meg med store brune øyne. Øyenbryn søkte oppover. Smilte med varm stemme. -Du er helt annerledes.
-Du kommer aldri på besøk til meg! Utropstegnet står som en påle av anklagelse bak ordene.